Kroppsfiksert reklame!

En ting som irriterer meg daglig er måten ting og mennesker blir fremstilt på i reklame. De blir satt frem som perfekte personer, med perfekt hud, perfekt hår, perfekte tenner, solbrune, og perfekte, veltrente kropper. Er det virkelig slik vi er? Er det slik vi skal være? Nei, alle folk er forskjellige. Og alle er perfekte på sin egen måte. Hvorfor skal alle være like, og hvem har sagt at du må være tynn og brun for å være perfekt? Jo, det er det nettopp reklamen som har sagt.

Reklamen er overalt. På tv, i byene, på nettet, aviser og blader. Vi er omringet av reklame som påvirker livet og synet vi har på ting mer enn vi aner. Reklamen er laget på den måten som fanger interessen vår, og får det til å feste seg på hjernen. Alt er planlagt til den minste detalj. Fargene, komposisjonene og budskapet blir som hypnose. Der vi blir fortalt at dette er noe vi må ha! Noe vi ikke vil klare oss uten. Slankemidler som forteller deg at du er for tykk, drikker som gir deg energi nokk til å løpe landet på tvers, produkter som gjør deg 20 år yngre, og ikke minst parfyme som får guttene til å falle som fluer.

Bildene som følger med er farlige virkemidler. Vi ser tynne og flotte jenter som har et perfekt liv. Men det ikke alle vet, er at bildene er redigerte, og til og med ikke modellene er 100% perfekte.

Dei grå husa i enden.

Dei gamle, grå husa låg øvst i skogbrynet. Eg hadde aldri turd å nærme meg. Ingen hadde det. Den avflassede malingen og dei tildekkede vindauga fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Ikkje for å nevne den mørke, uhyggelege skogen i bakgrunnen.

Det gikk historier om dei husa der, frå fleire tiår tilbake. Historier som fikk folk til å trekke seg unna. Historier som sendte noko kaldt og ubehageleg gjennom kroppen når eg tenkte på gata som låg der. 

Ingen av husa var bebodd. Og ikkje hadde dei vore det heller dei siste 80 åra. Ingen ville bu der. Det vart sagt at merkelege ting skjedde der. Du kunne høyre rare lyder og rykter begynnte å vandra. Det varte også sagt at dei utførte eksperimentar på sjuke pasientar innanfor dei dørene. Forferdelege ting skjedde.. 

Gata som ein gang hadde tilhørt rike og vellykkede doktorar, phsykologar og forskere, var nå mørklagt av frykt. Det var ein gang ei velståande gate, der berre dei mest vellykka budde. Nå var gata trekkt inn mot skogen, og skult bak synet frå viljen. 

Folk meinte det var ondskap i husene. Nokon trudde dei dreiv med genmodifisering, mens andre snakka om kanibalisme og tortur. Uansett, så var folket einige om at det var ting i dei gatene som ikkje var som dei skulle. Men ingen rakk å reagere eller finne ut noko meir om saka før alt blei lagt stillt, og gløymt... 

Eg stod nede med Rema 1000 og såg opp den grusbelagte vegen som førte opp til dei gamle, grå, falleferige husa. Ingen hadde vori der på fleire år. Ingen som turd nærme seg. Men eg hadde bestemt meg. Eg skulle snike meg inn i eitt av husa og finne ut kva slags hemmelegheit som gjemte seg. Noko måtte det jo væra, siden alle gikk så beserk med rykter og redslar. 

Det var verken lyktestolpar eller anna belysning. Det einaste som ga meg ein viss anelse om kor eg var på vei var lyset frå fullmånen som stod for fullt på den kullsvarte nattehimmelen. Noko som ikkje gjorde plassen meir imøtekomman.

Husa var dekka av avflasset maling, uhygge og knuste rutar etter unger med litt for stor tøffheitsgrad. Nokon vindauger og dører var spikret igjen, og dekket over med planker. 

Dei fleste husa var like, untatt eit. Det var eitt hus som skilla seg ut. Det låg i enden av vegen. Lengst inn mot skogen, lengst bort frå alt anna. Det huset var større enn dei andre. Og det virka som om det var dette huset som dominerte gata. Like som om det var noko spesielt med akkuratt det huset. Det var eit eller anna som på ein måte drog meg mot det. Akkuratt som om det ville at eg skulle komme til det. Med eller utan vilje.

Dette var huset eg måtte inn i.

Utruleg nok var det ikkje så vanskelig. Ein runde rundt huset, og eg fant ein åpning. Dei fleste vindauga var spikret saman, og det same gjaldt døra. Men eg fant eit lite vindaug som stod litt på gløtt. Eg klarte lett som ingenting å smyga meg inn. Eg var jo sa litan, eg. Det hadde eg alltid fått høyrd.

Det var så vidt eg turde puste. Eg ville laga minst mulig lyd. Kvifor veit eg ikkje. Det var jo ikkje som om det var nokon i huset, men likavell... Det var noko ekkelt over det heila. 

Rommet eg var kome inn i minnet meg mykje om ei normal stoge. Sjølvsagt var møblane gammle, og stygge. Men kva kan man si? Folk har det jo ikkje vært her sidan seinast 50-tallet. Men alt hadde sin stil. Rommet var møblert med sofaer og border, hyller og eit lite skap som stod låst. Eg undrast kvifor.

Eg gikk videre inn i huset. Videre inn til gangen, og derettar ned til kjelleren. Det var altfor mørkt til at eg kunne sjå noko, men ettar kvart fant eg ein lysbrytar. Du skulle nesten ikkje tru det, men etter 50 år virka den enda. Lyset gikk på og fyllte rommet opp. Eg kunne beskrevet det som ‘fyllte rommet opp med varme’, men varme var noko av det sista som slo meg når eg fekk sjå rommet. Det var alt anna enn varmt. Grusomt var nok ordet. Gulvet var fullt av gammle sprøytespisser og inntørka blodflekker. Det lå rustne, gammle gjenstander som eg ikkje kunne gjenskjende. Det må ver nokon form for instrumenter eller legeutstyr. Uansett såg det ikkje vennleg ut.

Plutseleg hørte eg ein lyd. Eg skvatt som ein stukken gris, og hjartet mitt dunka seg nesten ut av brystet. Kva var det? Var det berre noko eg innbilda meg? Nei... det kan det ikkje vært. Eg bestemte meg for å komme meg ut av huset så fort som berre mulig. Eg sprang opp trappa, men døra var låst. Eg meinar bestemt det var den døra eg gikk ned. Men nå var den umuleg å opne. Eg kjende eg fekk panikk. Kaldsvetten begynnte å renne, og det gikk rundt for meg. Plutseleg blei alt svart. Like kulllsvart som himmelen på utsida. Det var alt eg såg no. Den svarte nattehimmelen, full av stjerner. Så forsvant alt.

bildet frå http://weheartit.com/

Mitt forhold til bilder

har en utrolig stor betydning i livet mitt. Det at du får frem så mye, og kan forstå så mye bare ved å se på det. Måten du fryser tiden på, og får sjansen til å beholde minnet i evig tid er helt fantastisk. Jeg elsker å ta bilder, og noe av det kjekkeste jeg vet er å redigere. Jeg er ikke verdens flinkeste, men det er morsomt. Og du kan gjøre så utrolig mye ut av det.
Du kan velge å ta bilder av ting som skjer, for å fryse tiden. Beholde minnene. Eller eksperimentere med kamera, lage setting og lage et kunstverk.
Da kameraet kom til verden var det selvsagt bare svart-hvitt foto. Selv om det virket dystert, skaper det en slags magi og ett eller annet mystisk over hele kontrasten. Det at bilder kan uttrykke følelser på den måten de gjør er utrolig. Og det er virkelig sant at et bilde sier mer enn 1000 ord.

Etter min mening er kameraet og muligheten til å bevare minnet en av verdens mest fantastiske oppfinnelser.

bilder fra http://weheartit.com/

Vurdering og Sluttkommentar

Jeg er veldig fornøyd med valget av denne boken. Jeg var litt skepstisk i begynnelsen, men den viste seg å være en utrolig spennende bok. Det ble nesten slik at jeg ikke ville legge den fra meg, og jeg sovnet flere ganger med boken på fanget.
Måten Ingelig Røssland skriver på synes jeg er utrolig bra. Hun beskriver hendelsene og følelsene på en enkel og forståelig måte, og jeg kunne til slutt leve meg inn i boken. Det var som om jeg var en del av den.
Jeg fikk en veldig bra leseropplevelse, og hele boken virket så lik det vi kan komme til å se eller oppleve i dagens samfunn. Jeg kunne virkelig kjenne meg igjen i mange av beskrivelsene hun brukte om ungdom. Jeg synes hun fikk alt frem på en veldig bra måte.

Jeg vil anbefale denne boken, som egner seg best for ungdom mellom 15-18 år. Dette er på grunn av ganske grovt ordbruk, mye banneord og enkelte beskrivelser.

Tema og Budskap

Jeg tror boken har litt forskjellige temaer og budskap. Det er blandt annet snakk om menneskehandel, pornografi og utpressing. Samt politisk korrupsjon i lokalsamfunnet. Boka består bl.a. av Engel, som journalist, som snoker rundt i andres saker og går langt over streken. Der oppdager hun bl.a. ordførerens drøye handlinger. 

Tema : Jeg vil altså si at temaet i boken er utpressing og risikoen for å komme til sannheten. Vil også nevne menneskehandel.

Budskap : Budskapet tror jeg er at du av og til må ofte for å komme frem til sannheten. Det er ikke alltid at du har støtte med deg, og det kan hende at folk ikke tror deg og ber deg la være. Men hvis du er sikker, så stå på ditt. Og bevis til dem alle at de hadde feil. Det er det Engel Winge gjør i denne boken. Ingen tror henne, hun får sparken og ender opp hos politiet flere ganger. I tillegg blir hun nesten drept 2-3 ganger, men likevell er hun fast bestemt på å komme frem til sannheten. Det er nettopp dette som kan ha reddet andres liv.

Personskildring og natur/miljøskildring!

Litt om personene i boka:

Engel Winge - Hovedpersonen, er en ganske sterk og bestemt jente. Og hun er ikke redd for å sette sitt merke. Hun har sommerjobb som journalist, og selv om hun får advarsler og kritikk for det hun holder på med, så stopper det ikke henne. Hun er alltid fast bestemt på hva hun skal gjøre, og gir seg ikke før hun har oppnådd det.

Georg Thomsen/ Tomtegorgen - Rik, gammel, bedrager. Virker interessert i yngre jenter. 

Tony - Nevøen til Tomtegorgen. Veltrent og bare ute etter sex. Jobber som vakt på nattklubb, og utnytter dette.

Remi - Kompisen til  Tony. Også ute etter sex, og jobber sammen med Tony på nattklubben. Ender opp på sykehuset i koma etter å ha tatt sexdop.

Ole - Politimannen som Engel må intervjue. Hjelper Engel en del gjennom boken. Blir en slags beskyttende Engel.

Moren - Døde av kreft.

Faren - Jobbet i Tokyo. Så flyttet han til Berlin, og prøvde å få Engel til å flytte dit sammen med ham. Hun snakker nesten kun med ham gjennom korte samtaler på skype.

Bestemor - Virker som en snill dame. Røyker hasj ukentlig. Og er veldig spirituell, med tarotkort, urter, gudinner og kunstnervenner.

Kestutes - Den russiske kunstnervennen til bestemor. Er en slags romanse mellom de to. Snakker ikke norsk, og virker som han forstår lite russisk. Hvertfall når Engel snakker. Engelsk funker.

Robert/redaktøren - Prøver hele tiden å få engel vekk fra tankene om å avsløre hva Tomtegorgen og de andre nausteierne holder på med. Bare forkusert på å drive en avis med lykkelige innlegg. Og ikke noen slags avsløringer med snikfotogafer.

Irene - Bestevenninna til Engel. Maser hele tiden på at Engel jobber for mye, og at hun må være mer med ut på kveldene og drikker og feste.

Miljøet:

Miljøet virker usikkert. Fullt av konkurranse, og egoistiske tanker. Engel, som prøver å redde fuglereservatet, får mye kritikk og advarsler av folk som ikke vil ha henne der. Hun får drapstrusler og sinte brev. Virker veldig riktmannsland. Der du har Tomtegorgen som bygger og bygger på nye store planer. Uten å tenke på lover og regler, eller andre. Redaktøren som ikke bryr seg om det ulovlige som skjer. Bare han får en bra artikkel til avisen. 

Miljøet er også veldig preget av sex, alkohol og banning. Engel, som bare er sytten år, sniker seg inn på nattklubber og drikker seg full. Dette gjør hun for å glemme problemer hjemme. Hun ligger med tilfeldige gutter og banner i nesten hver setning. Tomtegorgen, som runder nesten 50år, legger ann på Engel når hun prøver og intervjue han. Og så har vi nevøen som bare er fokusert på å få seg et ligg. Miljøet er på en måte ganske likt slik vi har det. Kanskje litt drøyere, men kunne kjenne meg igjen noen plasser.

Englefjes

Ingelin Røssland (1976), norsk forfattar og journalist.

Dette virkar som ei utruleg spennande bok. Der det skjer ein heil masse, heile tida, utan stopp. Akkuratt ei slik bok eg var ute etter. Med englefjes har Røssland gitt norsk ungdom ei storkjefta og dumdristig heltinne som stikk nasen sin i andre sine saker.

Kvifor valgte eg denne boka? 
Englefjes var ei bok eg fekk annbefalt. Eg skjekkte seinare opp forfattaren som med eitt virka interessang og spennande. Ho har bøker med eit sentralt tema om å finne seg sjølv og sin plass i ein kaotisk verden. Forhold mellom foreldre, vennar, rus, sex og vold mot seg sjølv og mot andre. Dette er sentrale temaer som stadig dukker opp i våras hverdag, og som me som lesare kan kjenna oss igjen i.

Eg håpar dette bler ei bok som faller i smak hos meg. Ei bok eg ikkje klarar leggje frå meg, som frå begynnelsen til slutt er fyllt av spenning og interessange vendepunkt.